Dharma Blogg

Spirituell permakultur – Naturen som lærer og healer

Hva kan en hage lære oss om livet?
Og hva skjer når vi begynner å se oss selv som en del av naturen – i stedet for som noe adskilt fra den?

I denne samtalen møter vi Jen McConachie og Nandana Jones. Jen er permakulturpedagog, fasilitator og coach, og arbeider i skjæringspunktet mellom jordas visdom, permakultur og personlig transformasjon. Nandana, som jobber på kjøkkenet og i hagen på Dharma Mountain, har bakgrunn innen meditasjon, helse og ernæring. Hun tok Permaculture Design Course (PDC) i 2021. Her deler de sine innsikter om naturen – og vårt samspill med den.

– For meg handler spirituell permakultur først og fremst om å huske at vi er natur. Det handler om å finne vår plass i livets store vev og å utvikle motet til å spille vår egen unike rolle. Permakultur er naturens visdom uttrykt gjennom et designsystem. Vi kan lære ved å observere hvordan naturen fungerer, og bruke prinsippene og mønstrene fra naturlige økosystemer når vi utformer hagene våre, fellesskapene våre – og livene våre. Men det kan også bli en vei mot noe dypere. Når vi begynner å observere naturen og være virkelig til stede, kan vi huske at vi ikke er adskilt fra naturen, men en dypt sammenvevd del av den levende verden.


– Jeg oppdaget permakultur da jeg var nybakt mor. Jeg hadde nettopp fått mitt andre barn, og samtidig slet jeg med fødselsdepresjon. Jeg hadde en liten hage som jeg begynte å dyrke. Jeg plantet grønnsaker og urter og prøvde å utnytte plassen best mulig. Men det som skjedde i denne hagen, var mye større enn jeg hadde forventet. Jeg husker tydelig følelsen av å berøre plantene. Det føltes som om jeg ble berørt tilbake av helende hender. Som en elektrisitet som beveget seg gjennom kroppen min. Som om jeg ble ladet opp igjen. Det ga meg en enorm følelse av lettelse og fred.


– Jeg ble fullstendig oppslukt av den. Jeg observerte, følte, samhandlet og tok imot. Over tid utviklet det seg et forhold. Jeg kunne tilbringe det som føltes som en kort stund i hagen, og plutselig hadde solen gått ned. Jeg kunne undre meg over hvor lenge jeg hadde vært der – og hvordan jeg på en eller annen måte visste hva jeg skulle gjøre. Det var en følelse av å bli veiledet og støttet. Hagen min helbredet meg i disse årene og brakte meg tilbake til livet.


– Ja. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har oppdaget. Vi snakker ofte om å dyrke jorda, planter og mat. Men hva om naturen også dyrker oss? Hagen var ikke bare et sted hvor jeg skapte noe. Den formet også meg. Jeg ble en del av økosystemet. Et par år senere sto jeg der og så på alt som levde rundt meg. Bier som pollinerte. Et tre som gav skygge og et levested. Brennesler som bygget opp jorda. Vill oregano som tiltrakk seg pollinatorer. Vendelrot som hentet mineraler opp fra jorda.
Alle hadde en rolle.
Og så fikk jeg øye på meg selv.
Jeg var også en del av dette systemet.


– Det var en utrolig frigjørende og helende oppvåkning. Tidligere hadde jeg båret på en tanke om at jorden kanskje ville ha det bedre uten mennesker. Men plutselig begynte jeg å se det annerledes. Kanskje kan vi være en del av naturens helende og regenererende krefter. Kanskje vi mennesker kan være jordas helende og regenererende hender.
Og jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd en oppvåkning i en hage!


– Vi har levd i en kultur som i stadig større grad har fjernet oss fra naturen. Samfunnet behandler jorda som en maskin, og kroppene våre som maskiner. Vi har glemt at vi selv er en del av et levende system. Når vi stopper opp og observerer, kan noe begynne å forandre seg. Det kan føles som en form for erindring – som om vi gjenoppretter kontakten med noe vi allerede kjenner.
At vi egentlig ikke er adskilt fra naturen.
At vi er en del av livets enorme og sammenvevde nettverk.


– Jeg tror smerten vår over det som skjer i verden nettopp kommer av at vi bryr oss så dypt.
Når vi føler smerte over ødelagte økosystemer, klimaendringer eller sosial urettferdighet, er det fordi vi er forbundet med hverandre og med alt liv.
Økologen og aktivisten Joanna Macy beskriver tiden vi lever i som The Great Turning – et paradigmeskifte fra en kultur som ødelegger de levende systemene vi er avhengige av, mot et samfunn som støtter og opprettholder livet.
Det er en enorm overgang, og vi er alle en del av den.


– Han ble spurt om hva vi bør gjøre for å helbrede og redde verden, og han svarte:
«Det vi trenger aller mest, er å høre lyden av jorden som gråter, i oss selv.»
Jeg synes det er et sterkt budskap.
Det handler om å våge å holde hjertet åpent. Ikke lukke oss fordi verden kan være smertefull.
Når vi tillater oss å føle, kan vi forvandle smerten vi kjenner for verden til drivkraft for den rollen vi er her for å spille.


– Permakultur handler om naturen som lærer. Selvfølgelig handler det om å finne gode løsninger på økologiske utfordringer. Men det handler også om å gjenopprette forbindelsen til mening, veiledning og en dyp respekt for livet. Vi mennesker er ikke her bare for å forbruke. Vi er her for å spille vår rolle og oppdage vårt unike bidrag – akkurat som alle andre arter. Vi kan bidra til å regenerere jorda vår, samtidig som vi selv får oppleve en vei fylt med dyp mening og utfoldelse.


Å lære av hagen

Nandana har designet den spiselige blomsterhagen og matskogen på Dharma Mountain. Med naturen som lærer utforsker hun hvordan vi kan utvikle et dypere forhold til Jorden og landskapet som omgir oss.

Naturen er virkelig overflodsrik. Å bruke det som er tilgjengelig til å skape hagen, og samtidig ta seg tid til å nyte reisen. Naturen finner alltid en balanse. Jeg betrakter den med undring.

Helt siden jeg var barn har jeg elsket å være ute. Bestefaren min var den som først introduserte meg for hagen. Han dyrket frukttrær og grønnsaker, og da jeg var rundt ti år, tok han meg med på naturkurs. Han var interessert i fuglene som kom til hagen, og derfra begynte jeg også å lære mye om hagens fugler. Vi matet dem, bygde fuglekasser og likte å følge livssyklusene deres. Det var en viktig lærdom som festet seg dypt i meg. Derfor føltes det, da jeg tok kurset i permakulturdesign i 2021, som om jeg husket noe jeg allerede visste.

Jeg har en følelse av å bevege meg varsomt på jorden, på en måte som skaper minst mulig forstyrrelse i det som allerede skjer. I det å gi og nære finnes det også så mye å motta. Ikke bare i form av det vi høster, noe som selvfølgelig er veldig velkomment, men også på et dypere plan. En form for nullstilling, avslapning, nærvær og klarhet.


– Vi må først bli stillere i oss selv. Tankene våre kan være svært høylytte og forstyrrende. Meditasjon hjelper oss med å skape avstand til tankene, og å øve oss på å være til stede. Og med å øve oss på å være til stede.
Det første permakulturprinsippet – og sannsynligvis mitt favorittprinsipp – er Observe and Interact, altså observer og samhandle. Så, i stillheten som kommer gjennom meditasjon, kan vi begynne å observere. Det kan starte med vårt eget åndedrett. Vær nysgjerrig på hvordan pusten beveger seg gjennom deg akkurat i dette øyeblikket. Ikke prøv å forandre noe, bare observer.
Deretter kan du flytte oppmerksomheten utenfor deg selv og se på det som er rundt deg. Se på naturen. Bruk alle sansene dine.

Det finnes et vakkert uttrykk som heter «the art of noticing» – kunsten å legge merke til. Ta det med deg. Hva legger du merke til som er i forandring? Vær nysgjerrig på det som kommer.
Det er en praksis. Gå ut i hagen og virkelig se på den, som om du møter en venn.


– Takk for at du legger merke til skjønnheten. For meg er energien sterk og levende. Noe jeg har lært av naturen om det å legge merke til, er at det faktisk gagner naturen når vi ser dens skjønnhet – og da blir den enda vakrere.


– Da det ble klart at området kunne utvikles til en matskog, gikk det en kraftledning rett gjennom midten av området. Designet måtte derfor sørge for at ingen trær skulle vokse for nær ledningen.
Jeg satt i meditasjon på området en stund og spurte hva det selv ønsket.
Det som kom, var beskyttelse og et fristed – og deretter en stille hage og et sted for meditasjon, omgitt og støttet av naturen.

Hagen er utformet med stier som stammen på et tre, med grener som går ut på hver side. Formen på treet kom fra Livets tre – og fra følelsen av alt livet som finnes i et tre og hvordan alt henger sammen.Med utgangspunkt i et annet permakulturprinsipp, «design from patterns to details» – å designe fra mønstre til detaljer – begynte utformingen av treet.

Det er fortsatt et arbeid i utvikling, noe som også gjenspeiler veksten til et tre.
Utviklingen har brakt med seg mange overraskelser, og hagen er i ferd med å bli et vakkert, stille og beskyttet sted for meditasjon.



En retreat for å finne tilbake til forbindelsen med naturen

På Dharma Mountain kan du utforske disse temaene gjennom et fire dagers retreat fra 3.–6. september. Et rom hvor du kan senke tempoet, lytte og finne tilbake til forbindelsen med deg selv, med hverandre og med den mer-enn-menneskelige verden.

Retreaten starter neste uke, og det er fortsatt noen ledige plasser. Du er varmt velkommen til å bli med!
Les mer og meld deg på her.